Øya 2009

Jeg leker jeg er bookingansvarlig for Øyafestivalen 2009.

Dette var konkurranse på groove.no. Her er mine favoritter med begrunnelse.

CRYSTAL ANTLERS (US)
-hedigvis for meg er disse allerede klare! Feigt å ta dem med på lista da kanskje, men faktum er at Crystal Antlers står bak, det som i mine ører, var 2008s aller beste musikalske ytring i form av deres selvtitulerte EP. Deres lydakrobatikk i skjæringspunktet mellom støy, garasjerock og psykedelia er særdeles lytterverdig. Det blir spennende å se om det dukker opp et debutabum snart. Øya er kjent for å pirke en del i undergrunnen og, etter min mening, er Crystal Antlers kanskje den aller beste ambassadøren for amerikansk "ny-psykedelisk spacerock" akkurat nå.

FUCKED UP (US)
-Fucked Up fikk sitt ordentlige gjennombrudd i år med deres Matador-utgivelse, The Chemistry of Common Life, i år. En hver festival med respekt for seg selv trenger band som virkelig kan dra i gang en real publikumsfest. Fucked Up er kapable til nettop dette, og når bandet attpåtil spiller slik herlig indiehardcore som de gjør, ser jeg ingen grunn til ikke å booke dem.

SHINING/ENSLAVED (NOR)
-Shinings herlige sammensmelting av jazz, metal og progrock tror jeg kunne bli en sikker vinner for det kvalitetsbevisste Øya-publikummet. Gode norske ambassadører trengs også på Øya 09, og få, om noen, er bedre skikket til å levere de norske rockevarene bedre enn nettop disse to. En hybridkonsert med disse to tror jeg kunne by på svært mang musikalske overraskelser og lytteropplever, så vel som et gnistrende liveshow. Som avslutning på konserten, en gnistrende tolkning av King Crimsons 21st Century Schizoid Man. Øya trenger også gode navn på hardrock og metalfronten, da denne sjangeren favner bredt også innenfor det festivaltravende publikum.

FENNESZ (SUI)
-Christian Fennesz fra Sveits spiller deilig eksperimentell electronica med sin laptop og elektriske gitar. Mannen klarer, på mektig vis, å dra assosiasjoner bakover i undergrunnsrocken, til band som f.eks. My Bloody Valentine, Can! og Faust, samtidig som han klarer å lage særegen elektronisk musikk som favner det elektronika-, så vel som det rock- og popinteresserte publikum. Tror mange festivalgjengere hadde fått seg en ny favorittartist etter å ha overvært Fennesz på Øya neste sommer, og dette med å oppdage nye ting er jo litt av moroa og poenget med musikkfestivaler spør du meg.

DEERHUNTER (US) (Bildet)
-Mange vil nok savne en soleklar headliner på min Øya-liste, men jeg mener Øya er en festival som aldri har vært redd for å booke relativt "smale" og for noen, ukjente, band, som headlinere og frontere av festivalens musikalske profil. Etter min mening er Øya den festivalen som, noen gang, best har klart å tenke ukonvensjonelt og nytt når det gjelder booking av headlinere her i landet.
Derfor tror jeg at et band som virkelig er "på vei opp" i skrivende stund, amerikanske Deerhunter, muligens er et sjansekort, men verdt en plass som en av headlinerne. Det er fremdels lenge til sommeren 2009, og spiller Bradford Cox & Co. sine kort riktig, tror jeg Deerhunter er et mye større navn ved festivalstart enn tilfellet kanskje er nå. Bandet har flere gode og oppfinnsomme indierockutgivelser på samvittigheten, spesielt deres to siste plater, Cryptograms og Microcastle, er bejublete musikalske ytringer som gradvis har dyttet bandet opp i verdensklasse hva god indierock angår.

Takk til groove for mange gode platetips og en oppegående norsk nettblekke om musikk!

"Detaljert Øresus" - siste uka i 2008

Indian Jewelry - Free Gold (2008)

Indian Jewelry er ikke fra India, slik det kanskje ville vært naturlig å tro, men fra Houston, Texas. Bandet som består av tre medlemmer, og høvler ut den ene purpurfargete, tåkelagte og psykedeliske grymlåta etter den andre. Som en slags halvslakk elektronica-eksperimenterende garasjerock utgave av Spacemen3. Free Gold! betår 14 hypnotiserende kutt med et ikke eksisterende fast holdepunkt, annet enn den evig repeterende og døsige gitarstøy droningen. Som et bindeledd mellom Deerhunter/Times New Viking og Suicide/Stooges/Spacemen3/My Bloody Valentine, fremstår dette bandet som "krevende", men særdeles givende bare man kommer litt inn under huden på dem..

Hüsker Dü - Zen Arcade (1984)

Klassisk album fra Bob Mould & Co. Av mange regnet som deres aller beste. Jeg heller mot New Day Rising og har en tendens til å plukke fram den når jeg skal nyte litt god gammel Hüsker Dü. Zen Arcade er hakket mer noisy og punk enn tilfellet er på etterfølgeren New Day Rising fra 1985. Begge skivene er gitt ut på SST. Undertegnede har en følelse av at Zen Arcade var et glimrende utgangspunkt for et band som ville forsøke å fintune soundet og låtmaterialet sitt. En siste utblåsning før poppen kom snikende innpå dem og perfeksjonerte Hüsker Dü. Nå ble det mye snakk om New Day Rising her, men faktum er allikevel at Zen Arcade er bortimot for en tidløs punkklassiker å regne. Det "blæstes" på med vegger av gitarer fra låt en og det særegne støyvegg-teppet av lyd legger seg helt selvfølgelig lett i øregangene dine, og det føles digg! Sint på en melodiøs-pøs måte.

Swervedriver - Juggernaut Rides 89-98 (2005)

Dobbeldisk samler fra Swervedriver (Bildet). Nittitallsband som druknet litt i shoegazetåka. Der band som My Bloody Valentine og Ride stadig dras frem som shoegazens aller største, etterlates Swervedriver uten en eneste setning. Faktum er at dette britiske bandet faktisk bidro til å gjøre shoegaze mer folkelig og pop. Deres glimrende gitarstøy-møter-pop-sound kommer godt til uttrykk på denne samleren som kickstartes av den glimrende singelen Son Of Mustang Ford. Den viser et band, tungt influert av Sonic Youth og Pixies som ikke er redd for å utvide allerede eksisterende sjangerbegrensninger. Dette er først og fremst deilig poprock med skotuppbeskuende gitarvegger. Muligens avskrevet av noen for å være uferdige og ufarlige, min oppfatning er at Swervedriver er en helt annen. Om ikke farlige, så i alle fall farlig vanedannende og deilig bedøvende popmusikk med mening. Fin nittitallsretro dette her!

Førjuls-sus

En kjapp liten topp fem her de siste dagene før jul:

Rockpile - Seconds of Pleasure

Converge - Jane Doe

Killing Joke - Killing Joke

After The Bombs - Relentless Onslaught

George Harrison - All Things Must Pass

Dagens Anbefaling(er)

Pavement er bandet som kunne blitt det nye Nirvana, men som valgte å trosse labelmanagementet, gikk sin egen vei, og laget tidløs indierock som satt farge på nittitallet, og som den dag i dag fremstår som det pureste av det pure innenfor den stadig ekspanderende sjangeren kalt "indierock".

De senere år har klassikerne Crooked Rain, Slanted & Enchanted, Wowee Zowee og Brighten The Corners blitt pusset opp og gjenutgitt i lekre og forseggjorte dobbeldisk versjoner med fete booklets og pappcover. Samtlige utgivelser av bandet bør sjekkes, og de lekre re-utgivelsene er verdt hver eneste krone. Dagens anbefaling er rett og slett Pavements samlede verker, med hovedfokus på de fire nevnte albumene.

Rune Riffs favoritter 2008

Crystal Antlers – Crystal Antlers EP
Seks låter, som på en selvfølgelig og veldig underholdende måte, banet seg vei inn i rockeglade hjerter i år. Dette er muligens den mest overbevisende utgivelsen i år for min del og definitivt et av de banda jeg ser mest frem til å bli bedre kjent med i fremtiden. Deres eksperimenteringsvillige lydakrobatikk i skjæringspunktet mellom prog, støy, garasjerock og psykedelia er viktig, underholdende og jævlig bra!

Fucked Up – The Chemistry Of Common Life
Denne plata, deres debut på Matador, byr på knallbra hardcore med stor lyd og fullt frontalangrep på alt av konvensjonelle sjangeroppfatninger. Ikke nok med at albumet presenterer noe nytt og interessant, det gjøres i form av noen gullkantete låter som får nakkehåret til å reise seg i begeistring. Deres definitive gjennombrudd.

Fleet Foxes – Fleet Foxes
Gøy å se et band innfri så til de grader i etterkant av en fantastisk Ep og tilhørende hype. Fleet Foxes er bandet som får deg til å la skjegget gro, kutte ut sokkene og trekke i lang hvit kjortel før man begir seg til skogs.. Langt til skogs! Naturlig og varm indiefolk.

MoHa! – One-Way Ticket to Candyland
Veien fra frijazz til støy er ikke lang vil nok mange mene. MoHa! beviser med årets utgivelse at den påstanden holder mål. For det er først og fremst gneldrete støy og elektronisk ubehag som preger One-Way Ticket to Candyland. Med titler som ”Sopp på kugen”, og et sound som høres ut som et snøras som buldrer i vei inni et par sprengte høyttalere, bobler det over av like deler fryd og ubehag hos lytteren. Et ordentlig ”godvond” norsk utgivelse som holder støyfanen støtt sammen med Jazkamer og dess like her i landet, og som er med på å fronte en spennende norsk bølge av oppegående artister innenfor noise/noiserock segmentet.

Dystopia – Dystopia
Beksvart fra solrike California. Dommedagspunk som drar assosiasjoner til så vel skitten undergrunnspunk som dyster og suicidal narkometall. Albumet er Dystopias debut og byr på temaer så mørke og dødsklamme at det er en fryd å drukne seg i deres dunkle, men akk så frenetiske hardcorehybrid. Et band som kan nevnes i samme åndedrag som World Burns To Death, som på sin side stod bak et av fjorårets definitive høydepunkt på platefronten. Oppsiktsvekkende oppegående fra Dystopia.

No Age – Nouns
Deres ordentlige debutalbum. No Age er en duo som byr på fuzzbefengt noisepop i et sjukt tempo og med en standard som er få andre forunt. No Age gjestet Øyafestivalen i sommer, en konsert jeg dessverre gikk glipp av. Godt er det da å trøste seg med denne skiva på kalde vinterdager.

Times New Viking – Rip It Off
En plate som er hakket mer støyete, og hakket mer melodiøst enn ovennevnte No Age, selv om det er mange likhetstrekk mellom de to banda. Begge serverte krembefengt indie i 2008, og begge er vel verdt å innlemme i platesamlinga si.. Nå!

Coffins – Burried Death
Seig japansk doom metall. Som et gufsent vinddrag på mørke kirkegårder og dødsralling fra dommedagsdømte japanske rockere. Det går tregt, det kan fremstå uoverkommelig mørkt, men først og fremst er Coffins et godt eksempel på at det grelle også kan være vakkert.

Deerhunter – Microcastle/Weird Era Cont.
Dobbel CD som viser frem Deerhunter fra en mer fokusert side enn tilfellet var på 2007s Cryptograms. Mer fokus på pop og krautrock og mindre utsvevende. Bradford Cox & Co. har laget en ordentlig saftig og drøy godbit for alle med sans for oppfinnsom og god indierock.

Glasvegas – Glasvegas
Det uoppfinnsomme og dølle bandnavnet til tross, denne indierock kvartetten fra Glasgow, Skottland, evner å mane frem ånden i gamle avdanka helter som My Bloody Valentine og Jesus and Mary Chain. Shoegazete indierock med fokus på gode låter og kommersiell appell. Et av de nye bekjentskapene i 2008, og et band som tilsynelatende er kapable til å begå nye lytterverdige ytringer i fremtiden.

Cheap Time – Cheap Time
77-punk i 2008 forkledning. Melodiøst gitarøs med så mye deilig popfeeling at sola tilsynelatende aldri blekner. Låtene er kjappe, melodiøse og kontante. Instrumenteringen er tradisjonell og følelsen man sitter igjen med er den av solskinn i sinn og full fuzz i garasjen. Ikke en dårlig gefühl i det hele tatt..!

Rhys Chatham – Guitar Trio Is My Life!
Noen plater trenger tid.. Lang tid! Denne trippelutgivelsen fra gitarvirtous Rhys Chatham er slik. Repeterende og hypnotiserende gitartemaer spilt inn live med folk som bla. Thurston Moore er hovedingrediensen i Guitar Trio Is My Life! Skiva er full av historie, anekdoter og glitrende musikk som koser og duller deg inn i en psykedelisk deilig døsig stemning.

Otis Redding – Otis Blue – Collectors Edition
Feigt å ha med en utgivelse fra 1965 i en årsoppsummering for 2008, men faktum er at denne skiva ble relansert i år, i collectors edition utgave, med en bråta ekstraspor og masse booklet-snadder. For oss som aldri har hatt noe forhold til mannen, hvor enn sjukt det måtte høres ut, så er dette essential stuff å begrave seg i. Akkompagnementet til grillfestene i sommer og en soleklar klassiker.

Dennis Wilson – Pacific Ocean Blue – Legacy Edition
Like feigt er det å dra med seg Dennis Wilsons utgivelse fra 1977, men denne fortjener oppmerksomheten og plassen vel så mye som mya bra kontemporært som ble sluppet i 2008. Wilsons skive er en honnør til havet og en utrolig stemningsrik og symfonisk popplate spekket av gode låter som tangerer og overgår mesteparten av det Beach Boys liret av seg i glansdagene.

Lifelover – Konkurs
Denne kom sent, men godt. Svensk avantgarde-metal som virkelig setter ting i perspektiv. Som et narkotisk metalmesterverk med fokus på mørke stemninger uten å måtte ty til oppbrukte metalklisjeer, men som finner opp noe helt nytt og eget. En merksnodig avantgardistisk avart av black metal ispedd tradisjonelle folketoner og et snev av okkultistiske stemninger.

The Old Haunts – Poisonous Times
The Old Haunts har garantert vokst opp med band som The Wipers, Beasts Of Bourbon, Dead Moon og The Gun Club i samlinga si. Et band som henter inspirasjon fra 80-tallets undergrunnspunk og skitten garasjerock når de former sine utgivelser. Et album vel verdt å sjekke ut for folk med sans for nevnte band.

Ukas Øresus

Mens man venter på enten å le seg i hjel, vri seg i fysisk smerte, eller med beundring svelge unna Chinese Democracy (man må jo backe opp gamle helter!) og laster ned Pitchforks "Guide to the Greatest Songs from Punk to the Present", spilles disse skivene i bilstereo/iPod om dagen.

Bob Dylan - The Bootleg Series Vol. 4 The Royal Albert Hall Concert 1998
Lansert 32 år etter innspillingen og sannsynlig en av tidenes mest berømte livebootlegs. Bootleg Series Vol. 4 dokumenterer gigen hvor Dylan gikk fra folkrocker til rock n roller. Jeg er sørgelig lite bereist innenfor temaet "Bob Dylan", men faller glatt i knes for denne utgivelsen (sammen med et knippe av hans andre plater). CD1 tralter seg gjennom et sett akustiske perler, men det er først og fremst CD2 som blåser meg over ende. Det er her Dylan plukker frem den elektriske gitaren og for evig tid snur opp ned på konseptet "Rock N Roll"..

Why? - Alopecia 2008
Rap? Hip-Hop? Indie? Rock? Alternativrock? Denne skiva innehar ekstreme kvaliteter og evner både å irritere og spre uforfalsket glede og velbehag. Bør sjekkes ut for folk med audiofile tilbøyeligheter henimot alternativrock og eksperimentell hip-hop og indierock. Nærmest utspekulert trendy og hipt, men Alopecia innehar likevel en ektefølt musikkglede.

Marnie Stern - This Is It and I Am It and You Are It.. 2008
En ufattelig laaang tittel som nærmest tar pusten fra deg, nesten akkurat slik musikken til Marnie gjør ved de første gjennomlyttinger. Frenetisk, virilt, men ufattelig gøy! Utmattende, men underholdene. Marnie Stern innehar støyrock kvaliteter og surfer seg glatt inn i hjertene til folk med sans for band som Sleater Kinney, Deerhoof, Lightning Bolt og Hella.

Vel, da gjenstår det bare å se om Axl Rose kan puste nytt liv inn i dino-rockens verden, hvis ikke går det jo an å dra ytterligere en runde med Appetite For Destruction i stereo'n.. Man gledegruer seg ;-)

Ukas Øresus, uke 44

Fucked Up - The Chemistry Of Common Life (2008)
-Fucked Up er tilbake etter den massive Hidden World skiva for et par år siden. Denne gangen er de aller heftigste hardcore elementene tilsidesatt til fordel for en mer feinschmecker utgave av bandet. Her touches innom alt fra scandirock, shoegaze og allsangrefrenger, til dirty garasjerock og nihilistisk indiepunk. Masse gitarer - fett sound.

Darkthrone - Dark Thrones & Black Flags(2008)
Darkthrone er et band som bare blir bedre og bedre for hver utgivelse som dukker opp. De seneste åra har duoen lagt seg tett opptil et slags garasjepunkete black metal sound som kler dem særs godt. Når lyden er så demodrevet, bedriten og tøff som dette, settes låtene i baksetet, men faktum er allikevel at Fenriz og Nocturno Culto virkelig kan dette med å lage fete rockelåter. Fantastisk album som viser at de gamle fremdeles er eldst.

Bonnie Prince Billy - I See A Darkness(1999)
Ok, dette albumet er snart ti år gammelt og har vært omtalt som et mesterverk i like mange år. Men det er virkelig noe helt spesielt med denne plata. Vanskelig å sette fingeren på nøtktig hva det er, men det er definitivt noe skjørt og uendelig vakkert over alt det denne mannen foretar seg. Et eksempel på dette er grymlåta Minor Place.

Getatchew Mekuria, The Ex & Guests - Moa Anbessa (2006)

Kontant europeisk gitarpunk sammen med afrikansk stjernesaxofonist i livesetting. Miksturen høres i beste fall "suspekt" ut, men plateresultatet er hybridrock av aller beste skuffe.

Mekuria er, for kjennerne av mannens tidligere verk, for en ringrev å regne. Den aldrende herremannen begynte sin musikalske karriere allerede i 1949 da han startet med å eksperimentere med tradisjonelle etiopiske instrumenter, før han endelig fant sin nisje i saksofonen.

The Ex blir ofte omtalt som et anarkistpunkband fra Nederland. Dannet i 1979 og med over 20 fullengdere på samvittigheten. Sannheten er at The Ex var/er et band som aldri har vært redd for å eksperimentere med musikalske uttrykk og har hentet inspirasjon fra så vidt forskjellige innfallsvinkler som country & western til ungarsk folkemusikk. Kanskje ikke så rart at Moa Anbessa ble slikt et fantastisk sluttprodukt allikevel..?

Med Mekuria kledd i tradisjonell etiopisk folkedrakt og et The Ex i kanonform, ligger alt til rette for en sinnsykt lytteropplevelse. Og sinnsykt blir det!

Låtmaterialet består hovedsakelig av tradisjonell afrikansk folkemusikk, men omgjøres, knas, tygges og spyttes ut i helt ny innpakning - Hybriden har funnet sitt naturlige habitat i din platespiller og du har fått en ny favorittskive.

Et hvert forsøk på å forklare og betegne denne skiva kommer til kort. En utslitt floskel det er fristende å bruke er: "Kan ikke beskrives, må prøves". Moa Anbessa er så spekkfull av godlyd og så vital og våryr at man skulle tro gjengen står i stua di og lirer av seg herligheten. Du kan late som om de gjør det. Det funker.

Elsker å hate, hater å elske..

U2.. Finnes det mer oppblåste, pompøse og selvhøytidelige poprockere?

Jeg har et litt ambivalent forhold til oppblåsthet, pompøsitet og det arrogant selvhøytidelige. Mange breibeinte gitarrockere vil påstå at Bono er, sammen med Geldof, selve personifiseringen av pompøsitet. Jeg er forsåvidt enig. Folk som skal redde verden med mørke solbriller og lettfattelig popmusikk er ikke de folka som havner høyest på min credlist for å si det sånn.

Men, det er også noe seriøst og diggbart med folk som kan lage musikk, tidløs musikk, om så vel tenåringskjærlighet, som konflikten i Nord-Irland. Det er ikke alt av U2 som er bra. faktisk er det forsvinnende lite Bono & Co. lirer av seg som faller i smak her i gården, men det finnes ett unntak. New Year's Day.

Makan til låt!! Tidløst, samtidig som den er selve blueprinten på åttitallspopen i mine ører. Vannvittig svært sound, et refreng som sitter klistra og en allsangsfaktor Jan Fredrik Karlsen hadde gitt høyre kneskål for.

Og når alt kommer til alt, er det tross alt det det hele handler om. Følelsen man sitter igjen med når man hører et godt stykke musikalsk arbeid. Så får heller Bono ha meg unnskyldt at jeg ikke faller pladask for de mørke solbrillene og den helgen-liknende rettferdighetssansen.

Norges råeste? Riff hyller Årabrot

Årabrot er norges svar på Dead Moon, Melvins, Mudhoney, Fantomas, Butthole Surfers og Jesus Lizard. Årabrot er det ufordragelige avkommet til Mike Patton, den skitne snørrungen til Darkthrone og den småkriminelle fettern til Jazkamer. Bandet som best klarer å mane frem så vel vill eufori som hodepine i den norske befolkningen.

Med en punkete fremtoning ispedd en solid dose beksvart metal og dunkle stemninger fra horestrøkene i Leipzig, er Årabrot kanskje det mest vitale og spennende norske metalbandet på årevis. Greit nok, Darkthrone holder fremdeles fanen høyt hevet over hodet, men snakker man primitiv neandertaler-punk med svette armhuler og ståkuk, lander man på denne trioen fra det forblåste vestland.

Årabrot har gitt ut to virkelige solide album, Proposing a Pact With Jesus (2005) og Rep.Rep (2006), samt et utall 7" og 12" på vinyl. Et nytt album er ventet på nyåret og klarer trioen å levere tilnærmet lik det som har kommet til nå er det verdt å glede seg. Det latterlige er allikevel at disse unge rock n rollerne langt fra får den oppmerksomheten, eller oppnår det platesalget de fortjener. Vel, vel, platesalg og spaltemeter har aldri vært et måleinstrument for kvalitet. For det er virkelig kvalitet disse gutta bedriver. Klart man kan tulle og spøke med eksplisitt og fordrukken kukk-og-balle-humor, og man kan flagge at man er aldri så mye DIY. Poenget er at "at the end of the day", er likevel Årabrot norges feteste band, og det må da for pokker kreve litt jobb?!

Mojo Nixon & Skid Roper - Bo-Day-Shus!!! (1987)

Mojo Nixon var en kultfigur av moderat størrelse med heavy rotasjon på collegeradio i USA på 1980-tallet. Nixon hadde en forkjærlighet for Elvis Presley, eksplisitt humor og generell rånete redneck agering. Dette gjenspeiles til de grader på denne plata, Bo-Day-Shus!!! som dukket opp i 1987.

På tross av at skiva oser dårlig humor, lavpanna og billige poenger, infantile tekstlinjer og til tider banalt enkle låtstrukturer i rocabilly/rock n roll (tenk 50-tallet) modus, er dette en plate som også har en herlig sørstatseim av grillpartysoul, trange skinnbukser, Elvis-briller og bryl i luggen.

Åpningskuttet, Elvis Is Everywhere frembringer garantert gliset hos enhver tørrpinn anytime. Makan til latterlig diggbar låt skal du lete lenge etter. Ikke bare er den uforskammet fengende, den er også en slags nærmest religiøs fremstilling av Elvis som verdens altoppslukende vesen. "Who built Stonehenge? Elvis! - What's going on in that Bermuda-triangle? Elvis needs boat!.. the sailing-Elvis.. Commador Elvis". Evolution=Elvislution. Billige poenger, men med tanke på bandets musikalske ståsted, sterkt influert av nettopp Elvis, går humoren over i ren ærefryktig Gudedyrkelse av The King. Gjenomført, festlig og helt på sin plass.

Og slik går det egentlig slag i slag plata gjennom. Obskønitetene avløser hverandre til lettsittende griseglis fra denne lytteren. I Ain't Gonna Piss In No Jar er et annet eksempel på dette. En liten raritet, et redneck stykke musikalsk arvesølv i leiet rundt The Cramps og salige Jim Ford. Inspirasjonene er mange - humoren upåklagelig for oss med sans for lavpanna "kukk og balle" humor og ikke minst en partypleaser av rang.

Sonic Youth - Daydream Nation (1988)

Sonic Youth var/er et av de virkelige egenartete, oppfinnsomme og intenst utrockende banda som overlevde åttitallet. SY var et friskt pust i sin samtid og en av de stødigste bidragsyterne i et vitalt undergrunnsrock-miljø i USA på åttitallet. Banda hosta opp den ene gromplata etter den andre, men ingen kommer, i mine ører, opp mot klassikeren deres fra -88, Daydream Nation. Dette albumet har blitt gjenutgitt med en hel disc ekstrasnadder i fjor, men mitt dyslektiske forsøk på omtale omhandler originalen, ikke den "oppfeita" utgaven.

SY var inspirert av ting som Velvet Underground og Stooges. Grisaktig primalrock, men med en forkjærlighet for støy og lydeksperimentering som glatt plasserer dem i den, nå til dags altoppslukende, "alternativ rock" båsen. På tross av at SY strengt tatt har visse strukturer i låtene sine og faste oppbyggingsmønster i brorparten av dem, har de en tendens til å legge inn noen minutters utagerende gitarfresing og feedbackstøy som på en måte understreker deres eksperimenteringsvilje, så vel som vilje til å ville bryte med konvensjonelle oppfatninger om hva som er rock. Et musikalsk teppe som kler bandet særdeles godt.

På en måte er Daydream Nation selve klippen i SY diskografien. Etter min mening er dette det albumet som best fanger deres sound, struktur og låtskriverevner. Det knippe låter som finnes på denne plata er gjennomførte og grunnsteinsbefestende. Et knippe sanger som fanger øyeblikk, lar tankene sveve, grisebanker deg og snitter deg opp med rustne sagblad. Av og til vondt - for det meste digg!

Hør den slemme Silver Rocket, Hey Joni eller episke Teen Age Riot. Det går noen måneder mellom hver gang jeg drar gjennom Daydream nation i dag, men den er hele tiden med meg og den er en soleklar kandidat til "topp 10 favorittplater gjennom tidene". Aldri kjedelig, alltid engasjerende og veldig underholdende. God Fornøyelse!

Elskov..

I natt sovnet jeg sikkert sånn ca. 12-14 minutter ut i Velvet Undergrounds noiserock-epos Sister Ray og våknet midtveis inn i After Hours med hodetelefonledningen farlig nær ved å kvele meg. Sikkel på puta, morra-ånde og hår til alle kanter.. Så deilig. Det fantastiske med Velvet er at jeg egentlig aldri blir lei av dem. Det kan gå månedsvis mellom hver gang Lou Reed og jeg møtes, men når vi først henger sammen er det alltid gøy. Aldri uengasjerende og alltid vill begeistring i skjæringspunktet mellom fascinasjon og kvalme. Som Sonic Youth, til tider, makter den dag i dag, gjorde Lou Reed en karriere av å mane frem fanden sjøl i form av feedback, slitte gitarstrenger og frenetisk neandertalertromming. Av og til helt kvalmende uutholdelig, men mye oftere helt uimotståelig. Det er noe forlokkende med New Yorks møkkete streetcorners i Reeds tekster. Det underliggende teppe av støy og kaos frempisker de rette stemningene. Velvet hade en tendens til å balansere mellom det infantile, det obskøne og det fantastisk vakre. Som solskinnsstråler i I'll Be Your Mirror til det beksvarte humoristiske i at Waldo Jeffers på slutten av The Gift får skallen sin delt i to etter å ha postet seg selv til sin evige kjærlighet, studinnen Marsha, som holder til på andre siden av det forgjettede USA. Alt akkompagnert av en stødig jam-aktig garasjerytme og John Cales walisiske aksent. Hvordan kan dette klaffe?! Jeg vet ikke, men det klaffer til gangs i mine øreganger. Jeg elsker Velvet, ja, jeg ELSKER dem!

Sånn er det jo ofte med musikk, med rock, eller hva som måtte være din cup of tea. Kunstneriske uttrykk i lydformat. Jeg tror at den dagen jeg slutter å la meg fascinere, irritere og undre meg over musikk, har jeg mistet en stor del av pasjonen eller ”livsgnisten” om du vil.. ”Hvordan kan du bruke så mye penger og tid på lyd?” Fordi jeg er en stemningsjunkie. Evig søken etter det perfekte album, det evigvarende kunstuttrykket som definerer personlige preferanser og smørglatte glis foran stereo’n. Latterlig barnslig og uendelig viktig på samme tid. Hvordan kan jeg la være, hvordan forholde seg likegyldig til noe slikt? Hvordan få seg til å konsumere listepop som om det skulle vært brød og melk, når man kan nyte gastronomiske musikalske måltider i form av helstøpte album med et tema, en rød tråd og et budskap?! Skjønner meg ikke på dem. Uvitende, uinformerte, eller kanskje bare uinteresserte.

The Body, the Blood, the Machine. The Thermals får meg til å hoppe. Innvendig og utvendig. Deres ”nesten-for-enkelt” aktige approach - så allsangsvennlig, men allikevel med slik substans. Feite og kontante gitarriff. Eller hva med Pere Ubu’s eminente vokalist og låtskriver Peter Laughner og hans Ain’t It Fun. ”Ain’t it Fun when you know that you gonna die young.” Laughner var en skikkelse for seg selv, et utskudd, en freak i de etablerte sannheters øyne, men en visjonær, en lyriker som smidde låtene sine (og den nevnte Ain’t it Fun spesielt) i et beksvart stemningsleie, men som, i mine ører, aldri ble depressiv eller kjip av den grunn. Norske Shining som ekspanderer og sprenger sjangergrenser med sin hybrid av tung progmetal og frenetiske støyjazz. Alle er de bidragsytere i kampen mot likegyldighet, musikalsk latskap og de er en evig truende, klam og knyttet neve i trynet på alle som velger den letteste utveien i form av kjappe kroner og lite oppfinnsomhet. Pupper, lår og tunge technobeats selger som hakka møkk. Min påstand er at du ikke engang har giddet å forsøke, hvis du faller for slike lettfelligheter. Det skal en aldri så liten kamp, en utfordring og et par sprengte øreganger til for virkelig å nyte god gevinst. Men det er bare min påstand. En påstand av en, i noens øyne, forvirret musikkfreak. Men jeg bryr meg ikke. Ain’t it fun?!

"Nye" Quart

Quartfestivalen i Kristiansand gikk, som sikkert alle har fått med seg, konkurs i sommer. Etter massiv konkurranse fra nyetablerte Hove og resten av festivalnorge, klarte ikke Quart lenger å holde stand som en av de virkelige grunnsteinfestivalene her til lands lenger. Selv har jeg mange flotte minner fra Quart og festivalen har vært garantist for gode sommeropplevelser i mange år, men i sommer var det altså kroken på døra.

Rotete økonomi, og, etter min mening, elendig booking, må nok ta sin del av skylda for at festen ble avlyst i Kritiansand, men faktum er nok at bookingboss Guffens avgang, etableringen av Hove, og alt for mange andre gode festivalprogrammer i år, førte Quart'n inn i det uungåelige..

Nå lanserer festivalen et nytt forsøk. Nytt design, en fresh start. Så til kjernen av problemet: man kan relansere seg selv, pakke inn samme greia i aldri så mye fint sølvpapir man vil, skåle i dyr champagne og forsøke å imponere med nye og kule konsepter, men har man ikke de rette artistene, eller en interessant musikalsk profil, er man lost. Hovefestivalen og Øyafestivalen er eksempler til etterfølgelse. Her har man klart å skape en interessant musikalsk profil med tydelig vekt på nye, spennende og fremadstormende navn, krydret med en og annen klassiker, eller en fristende gjenforening av gamle gode "undergrunnsband". Hove går knallhardt inn for indierocken, mens Øya har en skikkelig allsidig profil som hovedsaklig sirkler seg inn mot det virkelige musikkinteresserte publikummet.

Hvis Quart skal overleve trengs det en tydelig musikalsk profil. Det er grenser for hvor mange ganger man kan booke Thomas Dybdahl, Turboneger og Big Bang som headlinere - band som man kan se rundt om kring på klubber i landet hele året rundt. En festivalopplevelse skal være litt spektakulær - noe nytt og man skal ha valuta for penga. Jeg betaler ikke 600 kr for å se Big Bang enda en gang.. Sorry Øystein!