Elsker å hate, hater å elske..

U2.. Finnes det mer oppblåste, pompøse og selvhøytidelige poprockere?

Jeg har et litt ambivalent forhold til oppblåsthet, pompøsitet og det arrogant selvhøytidelige. Mange breibeinte gitarrockere vil påstå at Bono er, sammen med Geldof, selve personifiseringen av pompøsitet. Jeg er forsåvidt enig. Folk som skal redde verden med mørke solbriller og lettfattelig popmusikk er ikke de folka som havner høyest på min credlist for å si det sånn.

Men, det er også noe seriøst og diggbart med folk som kan lage musikk, tidløs musikk, om så vel tenåringskjærlighet, som konflikten i Nord-Irland. Det er ikke alt av U2 som er bra. faktisk er det forsvinnende lite Bono & Co. lirer av seg som faller i smak her i gården, men det finnes ett unntak. New Year's Day.

Makan til låt!! Tidløst, samtidig som den er selve blueprinten på åttitallspopen i mine ører. Vannvittig svært sound, et refreng som sitter klistra og en allsangsfaktor Jan Fredrik Karlsen hadde gitt høyre kneskål for.

Og når alt kommer til alt, er det tross alt det det hele handler om. Følelsen man sitter igjen med når man hører et godt stykke musikalsk arbeid. Så får heller Bono ha meg unnskyldt at jeg ikke faller pladask for de mørke solbrillene og den helgen-liknende rettferdighetssansen.

Norges råeste? Riff hyller Årabrot

Årabrot er norges svar på Dead Moon, Melvins, Mudhoney, Fantomas, Butthole Surfers og Jesus Lizard. Årabrot er det ufordragelige avkommet til Mike Patton, den skitne snørrungen til Darkthrone og den småkriminelle fettern til Jazkamer. Bandet som best klarer å mane frem så vel vill eufori som hodepine i den norske befolkningen.

Med en punkete fremtoning ispedd en solid dose beksvart metal og dunkle stemninger fra horestrøkene i Leipzig, er Årabrot kanskje det mest vitale og spennende norske metalbandet på årevis. Greit nok, Darkthrone holder fremdeles fanen høyt hevet over hodet, men snakker man primitiv neandertaler-punk med svette armhuler og ståkuk, lander man på denne trioen fra det forblåste vestland.

Årabrot har gitt ut to virkelige solide album, Proposing a Pact With Jesus (2005) og Rep.Rep (2006), samt et utall 7" og 12" på vinyl. Et nytt album er ventet på nyåret og klarer trioen å levere tilnærmet lik det som har kommet til nå er det verdt å glede seg. Det latterlige er allikevel at disse unge rock n rollerne langt fra får den oppmerksomheten, eller oppnår det platesalget de fortjener. Vel, vel, platesalg og spaltemeter har aldri vært et måleinstrument for kvalitet. For det er virkelig kvalitet disse gutta bedriver. Klart man kan tulle og spøke med eksplisitt og fordrukken kukk-og-balle-humor, og man kan flagge at man er aldri så mye DIY. Poenget er at "at the end of the day", er likevel Årabrot norges feteste band, og det må da for pokker kreve litt jobb?!

Mojo Nixon & Skid Roper - Bo-Day-Shus!!! (1987)

Mojo Nixon var en kultfigur av moderat størrelse med heavy rotasjon på collegeradio i USA på 1980-tallet. Nixon hadde en forkjærlighet for Elvis Presley, eksplisitt humor og generell rånete redneck agering. Dette gjenspeiles til de grader på denne plata, Bo-Day-Shus!!! som dukket opp i 1987.

På tross av at skiva oser dårlig humor, lavpanna og billige poenger, infantile tekstlinjer og til tider banalt enkle låtstrukturer i rocabilly/rock n roll (tenk 50-tallet) modus, er dette en plate som også har en herlig sørstatseim av grillpartysoul, trange skinnbukser, Elvis-briller og bryl i luggen.

Åpningskuttet, Elvis Is Everywhere frembringer garantert gliset hos enhver tørrpinn anytime. Makan til latterlig diggbar låt skal du lete lenge etter. Ikke bare er den uforskammet fengende, den er også en slags nærmest religiøs fremstilling av Elvis som verdens altoppslukende vesen. "Who built Stonehenge? Elvis! - What's going on in that Bermuda-triangle? Elvis needs boat!.. the sailing-Elvis.. Commador Elvis". Evolution=Elvislution. Billige poenger, men med tanke på bandets musikalske ståsted, sterkt influert av nettopp Elvis, går humoren over i ren ærefryktig Gudedyrkelse av The King. Gjenomført, festlig og helt på sin plass.

Og slik går det egentlig slag i slag plata gjennom. Obskønitetene avløser hverandre til lettsittende griseglis fra denne lytteren. I Ain't Gonna Piss In No Jar er et annet eksempel på dette. En liten raritet, et redneck stykke musikalsk arvesølv i leiet rundt The Cramps og salige Jim Ford. Inspirasjonene er mange - humoren upåklagelig for oss med sans for lavpanna "kukk og balle" humor og ikke minst en partypleaser av rang.

Sonic Youth - Daydream Nation (1988)

Sonic Youth var/er et av de virkelige egenartete, oppfinnsomme og intenst utrockende banda som overlevde åttitallet. SY var et friskt pust i sin samtid og en av de stødigste bidragsyterne i et vitalt undergrunnsrock-miljø i USA på åttitallet. Banda hosta opp den ene gromplata etter den andre, men ingen kommer, i mine ører, opp mot klassikeren deres fra -88, Daydream Nation. Dette albumet har blitt gjenutgitt med en hel disc ekstrasnadder i fjor, men mitt dyslektiske forsøk på omtale omhandler originalen, ikke den "oppfeita" utgaven.

SY var inspirert av ting som Velvet Underground og Stooges. Grisaktig primalrock, men med en forkjærlighet for støy og lydeksperimentering som glatt plasserer dem i den, nå til dags altoppslukende, "alternativ rock" båsen. På tross av at SY strengt tatt har visse strukturer i låtene sine og faste oppbyggingsmønster i brorparten av dem, har de en tendens til å legge inn noen minutters utagerende gitarfresing og feedbackstøy som på en måte understreker deres eksperimenteringsvilje, så vel som vilje til å ville bryte med konvensjonelle oppfatninger om hva som er rock. Et musikalsk teppe som kler bandet særdeles godt.

På en måte er Daydream Nation selve klippen i SY diskografien. Etter min mening er dette det albumet som best fanger deres sound, struktur og låtskriverevner. Det knippe låter som finnes på denne plata er gjennomførte og grunnsteinsbefestende. Et knippe sanger som fanger øyeblikk, lar tankene sveve, grisebanker deg og snitter deg opp med rustne sagblad. Av og til vondt - for det meste digg!

Hør den slemme Silver Rocket, Hey Joni eller episke Teen Age Riot. Det går noen måneder mellom hver gang jeg drar gjennom Daydream nation i dag, men den er hele tiden med meg og den er en soleklar kandidat til "topp 10 favorittplater gjennom tidene". Aldri kjedelig, alltid engasjerende og veldig underholdende. God Fornøyelse!

Elskov..

I natt sovnet jeg sikkert sånn ca. 12-14 minutter ut i Velvet Undergrounds noiserock-epos Sister Ray og våknet midtveis inn i After Hours med hodetelefonledningen farlig nær ved å kvele meg. Sikkel på puta, morra-ånde og hår til alle kanter.. Så deilig. Det fantastiske med Velvet er at jeg egentlig aldri blir lei av dem. Det kan gå månedsvis mellom hver gang Lou Reed og jeg møtes, men når vi først henger sammen er det alltid gøy. Aldri uengasjerende og alltid vill begeistring i skjæringspunktet mellom fascinasjon og kvalme. Som Sonic Youth, til tider, makter den dag i dag, gjorde Lou Reed en karriere av å mane frem fanden sjøl i form av feedback, slitte gitarstrenger og frenetisk neandertalertromming. Av og til helt kvalmende uutholdelig, men mye oftere helt uimotståelig. Det er noe forlokkende med New Yorks møkkete streetcorners i Reeds tekster. Det underliggende teppe av støy og kaos frempisker de rette stemningene. Velvet hade en tendens til å balansere mellom det infantile, det obskøne og det fantastisk vakre. Som solskinnsstråler i I'll Be Your Mirror til det beksvarte humoristiske i at Waldo Jeffers på slutten av The Gift får skallen sin delt i to etter å ha postet seg selv til sin evige kjærlighet, studinnen Marsha, som holder til på andre siden av det forgjettede USA. Alt akkompagnert av en stødig jam-aktig garasjerytme og John Cales walisiske aksent. Hvordan kan dette klaffe?! Jeg vet ikke, men det klaffer til gangs i mine øreganger. Jeg elsker Velvet, ja, jeg ELSKER dem!

Sånn er det jo ofte med musikk, med rock, eller hva som måtte være din cup of tea. Kunstneriske uttrykk i lydformat. Jeg tror at den dagen jeg slutter å la meg fascinere, irritere og undre meg over musikk, har jeg mistet en stor del av pasjonen eller ”livsgnisten” om du vil.. ”Hvordan kan du bruke så mye penger og tid på lyd?” Fordi jeg er en stemningsjunkie. Evig søken etter det perfekte album, det evigvarende kunstuttrykket som definerer personlige preferanser og smørglatte glis foran stereo’n. Latterlig barnslig og uendelig viktig på samme tid. Hvordan kan jeg la være, hvordan forholde seg likegyldig til noe slikt? Hvordan få seg til å konsumere listepop som om det skulle vært brød og melk, når man kan nyte gastronomiske musikalske måltider i form av helstøpte album med et tema, en rød tråd og et budskap?! Skjønner meg ikke på dem. Uvitende, uinformerte, eller kanskje bare uinteresserte.

The Body, the Blood, the Machine. The Thermals får meg til å hoppe. Innvendig og utvendig. Deres ”nesten-for-enkelt” aktige approach - så allsangsvennlig, men allikevel med slik substans. Feite og kontante gitarriff. Eller hva med Pere Ubu’s eminente vokalist og låtskriver Peter Laughner og hans Ain’t It Fun. ”Ain’t it Fun when you know that you gonna die young.” Laughner var en skikkelse for seg selv, et utskudd, en freak i de etablerte sannheters øyne, men en visjonær, en lyriker som smidde låtene sine (og den nevnte Ain’t it Fun spesielt) i et beksvart stemningsleie, men som, i mine ører, aldri ble depressiv eller kjip av den grunn. Norske Shining som ekspanderer og sprenger sjangergrenser med sin hybrid av tung progmetal og frenetiske støyjazz. Alle er de bidragsytere i kampen mot likegyldighet, musikalsk latskap og de er en evig truende, klam og knyttet neve i trynet på alle som velger den letteste utveien i form av kjappe kroner og lite oppfinnsomhet. Pupper, lår og tunge technobeats selger som hakka møkk. Min påstand er at du ikke engang har giddet å forsøke, hvis du faller for slike lettfelligheter. Det skal en aldri så liten kamp, en utfordring og et par sprengte øreganger til for virkelig å nyte god gevinst. Men det er bare min påstand. En påstand av en, i noens øyne, forvirret musikkfreak. Men jeg bryr meg ikke. Ain’t it fun?!

"Nye" Quart

Quartfestivalen i Kristiansand gikk, som sikkert alle har fått med seg, konkurs i sommer. Etter massiv konkurranse fra nyetablerte Hove og resten av festivalnorge, klarte ikke Quart lenger å holde stand som en av de virkelige grunnsteinfestivalene her til lands lenger. Selv har jeg mange flotte minner fra Quart og festivalen har vært garantist for gode sommeropplevelser i mange år, men i sommer var det altså kroken på døra.

Rotete økonomi, og, etter min mening, elendig booking, må nok ta sin del av skylda for at festen ble avlyst i Kritiansand, men faktum er nok at bookingboss Guffens avgang, etableringen av Hove, og alt for mange andre gode festivalprogrammer i år, førte Quart'n inn i det uungåelige..

Nå lanserer festivalen et nytt forsøk. Nytt design, en fresh start. Så til kjernen av problemet: man kan relansere seg selv, pakke inn samme greia i aldri så mye fint sølvpapir man vil, skåle i dyr champagne og forsøke å imponere med nye og kule konsepter, men har man ikke de rette artistene, eller en interessant musikalsk profil, er man lost. Hovefestivalen og Øyafestivalen er eksempler til etterfølgelse. Her har man klart å skape en interessant musikalsk profil med tydelig vekt på nye, spennende og fremadstormende navn, krydret med en og annen klassiker, eller en fristende gjenforening av gamle gode "undergrunnsband". Hove går knallhardt inn for indierocken, mens Øya har en skikkelig allsidig profil som hovedsaklig sirkler seg inn mot det virkelige musikkinteresserte publikummet.

Hvis Quart skal overleve trengs det en tydelig musikalsk profil. Det er grenser for hvor mange ganger man kan booke Thomas Dybdahl, Turboneger og Big Bang som headlinere - band som man kan se rundt om kring på klubber i landet hele året rundt. En festivalopplevelse skal være litt spektakulær - noe nytt og man skal ha valuta for penga. Jeg betaler ikke 600 kr for å se Big Bang enda en gang.. Sorry Øystein!