Øya 2009

Jeg leker jeg er bookingansvarlig for Øyafestivalen 2009.

Dette var konkurranse på groove.no. Her er mine favoritter med begrunnelse.

CRYSTAL ANTLERS (US)
-hedigvis for meg er disse allerede klare! Feigt å ta dem med på lista da kanskje, men faktum er at Crystal Antlers står bak, det som i mine ører, var 2008s aller beste musikalske ytring i form av deres selvtitulerte EP. Deres lydakrobatikk i skjæringspunktet mellom støy, garasjerock og psykedelia er særdeles lytterverdig. Det blir spennende å se om det dukker opp et debutabum snart. Øya er kjent for å pirke en del i undergrunnen og, etter min mening, er Crystal Antlers kanskje den aller beste ambassadøren for amerikansk "ny-psykedelisk spacerock" akkurat nå.

FUCKED UP (US)
-Fucked Up fikk sitt ordentlige gjennombrudd i år med deres Matador-utgivelse, The Chemistry of Common Life, i år. En hver festival med respekt for seg selv trenger band som virkelig kan dra i gang en real publikumsfest. Fucked Up er kapable til nettop dette, og når bandet attpåtil spiller slik herlig indiehardcore som de gjør, ser jeg ingen grunn til ikke å booke dem.

SHINING/ENSLAVED (NOR)
-Shinings herlige sammensmelting av jazz, metal og progrock tror jeg kunne bli en sikker vinner for det kvalitetsbevisste Øya-publikummet. Gode norske ambassadører trengs også på Øya 09, og få, om noen, er bedre skikket til å levere de norske rockevarene bedre enn nettop disse to. En hybridkonsert med disse to tror jeg kunne by på svært mang musikalske overraskelser og lytteropplever, så vel som et gnistrende liveshow. Som avslutning på konserten, en gnistrende tolkning av King Crimsons 21st Century Schizoid Man. Øya trenger også gode navn på hardrock og metalfronten, da denne sjangeren favner bredt også innenfor det festivaltravende publikum.

FENNESZ (SUI)
-Christian Fennesz fra Sveits spiller deilig eksperimentell electronica med sin laptop og elektriske gitar. Mannen klarer, på mektig vis, å dra assosiasjoner bakover i undergrunnsrocken, til band som f.eks. My Bloody Valentine, Can! og Faust, samtidig som han klarer å lage særegen elektronisk musikk som favner det elektronika-, så vel som det rock- og popinteresserte publikum. Tror mange festivalgjengere hadde fått seg en ny favorittartist etter å ha overvært Fennesz på Øya neste sommer, og dette med å oppdage nye ting er jo litt av moroa og poenget med musikkfestivaler spør du meg.

DEERHUNTER (US) (Bildet)
-Mange vil nok savne en soleklar headliner på min Øya-liste, men jeg mener Øya er en festival som aldri har vært redd for å booke relativt "smale" og for noen, ukjente, band, som headlinere og frontere av festivalens musikalske profil. Etter min mening er Øya den festivalen som, noen gang, best har klart å tenke ukonvensjonelt og nytt når det gjelder booking av headlinere her i landet.
Derfor tror jeg at et band som virkelig er "på vei opp" i skrivende stund, amerikanske Deerhunter, muligens er et sjansekort, men verdt en plass som en av headlinerne. Det er fremdels lenge til sommeren 2009, og spiller Bradford Cox & Co. sine kort riktig, tror jeg Deerhunter er et mye større navn ved festivalstart enn tilfellet kanskje er nå. Bandet har flere gode og oppfinnsomme indierockutgivelser på samvittigheten, spesielt deres to siste plater, Cryptograms og Microcastle, er bejublete musikalske ytringer som gradvis har dyttet bandet opp i verdensklasse hva god indierock angår.

Takk til groove for mange gode platetips og en oppegående norsk nettblekke om musikk!

"Detaljert Øresus" - siste uka i 2008

Indian Jewelry - Free Gold (2008)

Indian Jewelry er ikke fra India, slik det kanskje ville vært naturlig å tro, men fra Houston, Texas. Bandet som består av tre medlemmer, og høvler ut den ene purpurfargete, tåkelagte og psykedeliske grymlåta etter den andre. Som en slags halvslakk elektronica-eksperimenterende garasjerock utgave av Spacemen3. Free Gold! betår 14 hypnotiserende kutt med et ikke eksisterende fast holdepunkt, annet enn den evig repeterende og døsige gitarstøy droningen. Som et bindeledd mellom Deerhunter/Times New Viking og Suicide/Stooges/Spacemen3/My Bloody Valentine, fremstår dette bandet som "krevende", men særdeles givende bare man kommer litt inn under huden på dem..

Hüsker Dü - Zen Arcade (1984)

Klassisk album fra Bob Mould & Co. Av mange regnet som deres aller beste. Jeg heller mot New Day Rising og har en tendens til å plukke fram den når jeg skal nyte litt god gammel Hüsker Dü. Zen Arcade er hakket mer noisy og punk enn tilfellet er på etterfølgeren New Day Rising fra 1985. Begge skivene er gitt ut på SST. Undertegnede har en følelse av at Zen Arcade var et glimrende utgangspunkt for et band som ville forsøke å fintune soundet og låtmaterialet sitt. En siste utblåsning før poppen kom snikende innpå dem og perfeksjonerte Hüsker Dü. Nå ble det mye snakk om New Day Rising her, men faktum er allikevel at Zen Arcade er bortimot for en tidløs punkklassiker å regne. Det "blæstes" på med vegger av gitarer fra låt en og det særegne støyvegg-teppet av lyd legger seg helt selvfølgelig lett i øregangene dine, og det føles digg! Sint på en melodiøs-pøs måte.

Swervedriver - Juggernaut Rides 89-98 (2005)

Dobbeldisk samler fra Swervedriver (Bildet). Nittitallsband som druknet litt i shoegazetåka. Der band som My Bloody Valentine og Ride stadig dras frem som shoegazens aller største, etterlates Swervedriver uten en eneste setning. Faktum er at dette britiske bandet faktisk bidro til å gjøre shoegaze mer folkelig og pop. Deres glimrende gitarstøy-møter-pop-sound kommer godt til uttrykk på denne samleren som kickstartes av den glimrende singelen Son Of Mustang Ford. Den viser et band, tungt influert av Sonic Youth og Pixies som ikke er redd for å utvide allerede eksisterende sjangerbegrensninger. Dette er først og fremst deilig poprock med skotuppbeskuende gitarvegger. Muligens avskrevet av noen for å være uferdige og ufarlige, min oppfatning er at Swervedriver er en helt annen. Om ikke farlige, så i alle fall farlig vanedannende og deilig bedøvende popmusikk med mening. Fin nittitallsretro dette her!

Førjuls-sus

En kjapp liten topp fem her de siste dagene før jul:

Rockpile - Seconds of Pleasure

Converge - Jane Doe

Killing Joke - Killing Joke

After The Bombs - Relentless Onslaught

George Harrison - All Things Must Pass

Dagens Anbefaling(er)

Pavement er bandet som kunne blitt det nye Nirvana, men som valgte å trosse labelmanagementet, gikk sin egen vei, og laget tidløs indierock som satt farge på nittitallet, og som den dag i dag fremstår som det pureste av det pure innenfor den stadig ekspanderende sjangeren kalt "indierock".

De senere år har klassikerne Crooked Rain, Slanted & Enchanted, Wowee Zowee og Brighten The Corners blitt pusset opp og gjenutgitt i lekre og forseggjorte dobbeldisk versjoner med fete booklets og pappcover. Samtlige utgivelser av bandet bør sjekkes, og de lekre re-utgivelsene er verdt hver eneste krone. Dagens anbefaling er rett og slett Pavements samlede verker, med hovedfokus på de fire nevnte albumene.

Rune Riffs favoritter 2008

Crystal Antlers – Crystal Antlers EP
Seks låter, som på en selvfølgelig og veldig underholdende måte, banet seg vei inn i rockeglade hjerter i år. Dette er muligens den mest overbevisende utgivelsen i år for min del og definitivt et av de banda jeg ser mest frem til å bli bedre kjent med i fremtiden. Deres eksperimenteringsvillige lydakrobatikk i skjæringspunktet mellom prog, støy, garasjerock og psykedelia er viktig, underholdende og jævlig bra!

Fucked Up – The Chemistry Of Common Life
Denne plata, deres debut på Matador, byr på knallbra hardcore med stor lyd og fullt frontalangrep på alt av konvensjonelle sjangeroppfatninger. Ikke nok med at albumet presenterer noe nytt og interessant, det gjøres i form av noen gullkantete låter som får nakkehåret til å reise seg i begeistring. Deres definitive gjennombrudd.

Fleet Foxes – Fleet Foxes
Gøy å se et band innfri så til de grader i etterkant av en fantastisk Ep og tilhørende hype. Fleet Foxes er bandet som får deg til å la skjegget gro, kutte ut sokkene og trekke i lang hvit kjortel før man begir seg til skogs.. Langt til skogs! Naturlig og varm indiefolk.

MoHa! – One-Way Ticket to Candyland
Veien fra frijazz til støy er ikke lang vil nok mange mene. MoHa! beviser med årets utgivelse at den påstanden holder mål. For det er først og fremst gneldrete støy og elektronisk ubehag som preger One-Way Ticket to Candyland. Med titler som ”Sopp på kugen”, og et sound som høres ut som et snøras som buldrer i vei inni et par sprengte høyttalere, bobler det over av like deler fryd og ubehag hos lytteren. Et ordentlig ”godvond” norsk utgivelse som holder støyfanen støtt sammen med Jazkamer og dess like her i landet, og som er med på å fronte en spennende norsk bølge av oppegående artister innenfor noise/noiserock segmentet.

Dystopia – Dystopia
Beksvart fra solrike California. Dommedagspunk som drar assosiasjoner til så vel skitten undergrunnspunk som dyster og suicidal narkometall. Albumet er Dystopias debut og byr på temaer så mørke og dødsklamme at det er en fryd å drukne seg i deres dunkle, men akk så frenetiske hardcorehybrid. Et band som kan nevnes i samme åndedrag som World Burns To Death, som på sin side stod bak et av fjorårets definitive høydepunkt på platefronten. Oppsiktsvekkende oppegående fra Dystopia.

No Age – Nouns
Deres ordentlige debutalbum. No Age er en duo som byr på fuzzbefengt noisepop i et sjukt tempo og med en standard som er få andre forunt. No Age gjestet Øyafestivalen i sommer, en konsert jeg dessverre gikk glipp av. Godt er det da å trøste seg med denne skiva på kalde vinterdager.

Times New Viking – Rip It Off
En plate som er hakket mer støyete, og hakket mer melodiøst enn ovennevnte No Age, selv om det er mange likhetstrekk mellom de to banda. Begge serverte krembefengt indie i 2008, og begge er vel verdt å innlemme i platesamlinga si.. Nå!

Coffins – Burried Death
Seig japansk doom metall. Som et gufsent vinddrag på mørke kirkegårder og dødsralling fra dommedagsdømte japanske rockere. Det går tregt, det kan fremstå uoverkommelig mørkt, men først og fremst er Coffins et godt eksempel på at det grelle også kan være vakkert.

Deerhunter – Microcastle/Weird Era Cont.
Dobbel CD som viser frem Deerhunter fra en mer fokusert side enn tilfellet var på 2007s Cryptograms. Mer fokus på pop og krautrock og mindre utsvevende. Bradford Cox & Co. har laget en ordentlig saftig og drøy godbit for alle med sans for oppfinnsom og god indierock.

Glasvegas – Glasvegas
Det uoppfinnsomme og dølle bandnavnet til tross, denne indierock kvartetten fra Glasgow, Skottland, evner å mane frem ånden i gamle avdanka helter som My Bloody Valentine og Jesus and Mary Chain. Shoegazete indierock med fokus på gode låter og kommersiell appell. Et av de nye bekjentskapene i 2008, og et band som tilsynelatende er kapable til å begå nye lytterverdige ytringer i fremtiden.

Cheap Time – Cheap Time
77-punk i 2008 forkledning. Melodiøst gitarøs med så mye deilig popfeeling at sola tilsynelatende aldri blekner. Låtene er kjappe, melodiøse og kontante. Instrumenteringen er tradisjonell og følelsen man sitter igjen med er den av solskinn i sinn og full fuzz i garasjen. Ikke en dårlig gefühl i det hele tatt..!

Rhys Chatham – Guitar Trio Is My Life!
Noen plater trenger tid.. Lang tid! Denne trippelutgivelsen fra gitarvirtous Rhys Chatham er slik. Repeterende og hypnotiserende gitartemaer spilt inn live med folk som bla. Thurston Moore er hovedingrediensen i Guitar Trio Is My Life! Skiva er full av historie, anekdoter og glitrende musikk som koser og duller deg inn i en psykedelisk deilig døsig stemning.

Otis Redding – Otis Blue – Collectors Edition
Feigt å ha med en utgivelse fra 1965 i en årsoppsummering for 2008, men faktum er at denne skiva ble relansert i år, i collectors edition utgave, med en bråta ekstraspor og masse booklet-snadder. For oss som aldri har hatt noe forhold til mannen, hvor enn sjukt det måtte høres ut, så er dette essential stuff å begrave seg i. Akkompagnementet til grillfestene i sommer og en soleklar klassiker.

Dennis Wilson – Pacific Ocean Blue – Legacy Edition
Like feigt er det å dra med seg Dennis Wilsons utgivelse fra 1977, men denne fortjener oppmerksomheten og plassen vel så mye som mya bra kontemporært som ble sluppet i 2008. Wilsons skive er en honnør til havet og en utrolig stemningsrik og symfonisk popplate spekket av gode låter som tangerer og overgår mesteparten av det Beach Boys liret av seg i glansdagene.

Lifelover – Konkurs
Denne kom sent, men godt. Svensk avantgarde-metal som virkelig setter ting i perspektiv. Som et narkotisk metalmesterverk med fokus på mørke stemninger uten å måtte ty til oppbrukte metalklisjeer, men som finner opp noe helt nytt og eget. En merksnodig avantgardistisk avart av black metal ispedd tradisjonelle folketoner og et snev av okkultistiske stemninger.

The Old Haunts – Poisonous Times
The Old Haunts har garantert vokst opp med band som The Wipers, Beasts Of Bourbon, Dead Moon og The Gun Club i samlinga si. Et band som henter inspirasjon fra 80-tallets undergrunnspunk og skitten garasjerock når de former sine utgivelser. Et album vel verdt å sjekke ut for folk med sans for nevnte band.