Ukas Øresus, uke 44

Fucked Up - The Chemistry Of Common Life (2008)
-Fucked Up er tilbake etter den massive Hidden World skiva for et par år siden. Denne gangen er de aller heftigste hardcore elementene tilsidesatt til fordel for en mer feinschmecker utgave av bandet. Her touches innom alt fra scandirock, shoegaze og allsangrefrenger, til dirty garasjerock og nihilistisk indiepunk. Masse gitarer - fett sound.

Darkthrone - Dark Thrones & Black Flags(2008)
Darkthrone er et band som bare blir bedre og bedre for hver utgivelse som dukker opp. De seneste åra har duoen lagt seg tett opptil et slags garasjepunkete black metal sound som kler dem særs godt. Når lyden er så demodrevet, bedriten og tøff som dette, settes låtene i baksetet, men faktum er allikevel at Fenriz og Nocturno Culto virkelig kan dette med å lage fete rockelåter. Fantastisk album som viser at de gamle fremdeles er eldst.

Bonnie Prince Billy - I See A Darkness(1999)
Ok, dette albumet er snart ti år gammelt og har vært omtalt som et mesterverk i like mange år. Men det er virkelig noe helt spesielt med denne plata. Vanskelig å sette fingeren på nøtktig hva det er, men det er definitivt noe skjørt og uendelig vakkert over alt det denne mannen foretar seg. Et eksempel på dette er grymlåta Minor Place.

Getatchew Mekuria, The Ex & Guests - Moa Anbessa (2006)

Kontant europeisk gitarpunk sammen med afrikansk stjernesaxofonist i livesetting. Miksturen høres i beste fall "suspekt" ut, men plateresultatet er hybridrock av aller beste skuffe.

Mekuria er, for kjennerne av mannens tidligere verk, for en ringrev å regne. Den aldrende herremannen begynte sin musikalske karriere allerede i 1949 da han startet med å eksperimentere med tradisjonelle etiopiske instrumenter, før han endelig fant sin nisje i saksofonen.

The Ex blir ofte omtalt som et anarkistpunkband fra Nederland. Dannet i 1979 og med over 20 fullengdere på samvittigheten. Sannheten er at The Ex var/er et band som aldri har vært redd for å eksperimentere med musikalske uttrykk og har hentet inspirasjon fra så vidt forskjellige innfallsvinkler som country & western til ungarsk folkemusikk. Kanskje ikke så rart at Moa Anbessa ble slikt et fantastisk sluttprodukt allikevel..?

Med Mekuria kledd i tradisjonell etiopisk folkedrakt og et The Ex i kanonform, ligger alt til rette for en sinnsykt lytteropplevelse. Og sinnsykt blir det!

Låtmaterialet består hovedsakelig av tradisjonell afrikansk folkemusikk, men omgjøres, knas, tygges og spyttes ut i helt ny innpakning - Hybriden har funnet sitt naturlige habitat i din platespiller og du har fått en ny favorittskive.

Et hvert forsøk på å forklare og betegne denne skiva kommer til kort. En utslitt floskel det er fristende å bruke er: "Kan ikke beskrives, må prøves". Moa Anbessa er så spekkfull av godlyd og så vital og våryr at man skulle tro gjengen står i stua di og lirer av seg herligheten. Du kan late som om de gjør det. Det funker.