Dorthe og drittungene...

Årabrot er nominert i kategorien "metal" under årets Spellemannspris. Norges beste band nomineres for The Brother Seed som hade release i mars i fjor. Har aldri lagt skjul på at jeg er mildt sagt begeistra for dette bandet, men vil jeg egentlig at de skal vinne Spellemann og havne i VG og God Kveld Norge? Dorthe Skappel intervjuer Årabrot på ei fylling i Haugesund. La det skje! Vel..

Hør, hør..!

To norske, påståtte, kremskiver ute denne uka. Vi snakker selvsagt om Shinings Blackjazz og Motorpsychos nye epos, Heavy Metal Fruit. Det finnes likhetstegn mellom dem skal vi tro skribentene: prog, metal, syre, eder og galle. Gøy! Med tanke på hva de begge har prestert tidligere, må det for pokker være lov å glede seg!

Årets Beste Album 2009

På tide med en liten bloggoppdatering. Her er mine favoriter fra plateåret 2009:

Årabrot - The Brother Seed/I Rove EP/Absolutenegativism EP
El Grupo Nuevo - Cryptomnesia
The Mars Volta - Octahedron
Mount Eerie - Wind's Poem
Current 93 - Aleph At Hallucinatory Mountain
Zu - Carboniferous
Tyrann - Shadows Of Leng
Stein torleif Bjella - Heidersmenn
Magnolia Electric Co - Josephine
Reigning Sound - Love And Curses
John Olav Nilsen & Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
Kylesa - Static Tensions
Baroness - Blue Record
Big Business - Mind The Drift
Clockcleaner - Babylon Rules
Gods & Queens - Untitled
Animal Collective - Merriweather Post Pavillion
Sonic Youth - The Eternal
Land Of Kush - Against The Day
Isis - Wavering Radiant
Keelhaul - Keelhaul's Triumphant Return To Obscurity
Pelican - What We All Come To Need
Jello Biafra and the Guantanamo School Of Medicine - The Audacity Of Hope
Altar Of Plagues - White Tomb
Sunn O))) - Monoliths And Dimensions
Converge - Axe To Fall
Shrinebuilder - Shrinebuilder
Lightning Bolt - Earthly Delights
Nadja - When I See The Sun Always Shines On Tv

Riffens store helter, Årabrot, er snart klare med ny skive, The Brother Seed. Du kan korte ned ventetiden med en ny låt, Holes fake Dimitri, på bandets myspace side. http://www.myspace.com/arabrot

Upcoming 2009!

2008 var et veldig bra år på den musikalske fronten. Ting tyder på at 2009 kan bli vel så bra som fjoråret. Her er noen få eksempler på det.

Morrissey slipper skive tidlig på året. I midten av februar for å være helt eksakt. Den gamle The Smiths legenden har levert solide saker ved de to siste anledninger, og det er vel grunn til å anta at ”Mozzer” kommer til å gjenta bedriften også i år. Denne karen blir tilsynelatende bare bedre og bedre.

Apropos bedre og bedre: norske Årabrot er etter hva jeg har blitt fortalt straks klare med oppfølgeren til en av 2006s beste skiver, Rep.Rep. Med plater som Rep.Rep og debuten, Proposing a Pact With Jesus, på samvittigheten, er det lov til å forvente store ting også denne gangen.

En skive det kvalitetsbevisste publikum helt sikkert ser frem til, er The Crying Light med amerikanske Antony and the Johnsons. Dette er deres første langspiller etter deres Mercury-vinnende album I am A Bird Now, som allerede er for klassiker å regne. Antony Hegarty, vokalist og låtsmed, ble sist hørt i det dansbare electronica-baserte Hercules and Love Affair som i fjor leverte et særdeles kritikerrost album. Er det slik at alt denne såre og anglofile mannen tar i blir til gull?

Jim O’Rourke & Loren Connors samarbeider om ny plate. Denne ser jeg virkelig frem til, med tanke på hva disse to er kapable til å levere hver for seg. Problemet er bare å vite nøyaktig hva man kan forvente seg.. O’Rourke er i alle fall ikke kjent for å være forutsigbar.

Det samme gjelder egentlig for Jackie O-Motherfucker (Bildet). Bandet slipper skive i år, og det er vel sannsynlig at de som finner frem til denne utgivelsen vil bli overlesset med spennende vellyd. Noe som for øvrig dette bandet har for vane å produsere.

MV & Ee With The Golden Road er et gitarbasert og grymt indierockeband som drar ordentlig på med sin elektriske gitarrock. Bandet står bak en kanonbra album fra 2007, og med madman J.Mascis på trommer, er det fair å vente seg masse grom rock fra dette bandet også i 2009.

V kan sikkert vente oss mye godt på metalfronten også. Et navn, som er i ferd med å vokse seg gigantiske er, Mastodon. Denne gelder jeg meg virkelig til.

I tillegg til en haug med studioalbum fra kjente og ukjente, slippes det hvert år masse remastrete godsaker fra gamle helter. Eksempler på dette er My Bloody Valentine, som slipper klassikerne Isn’t Anything og Loveless i januar, samtidig som Pearl Jam slipper ultra-grunge-klassikeren Ten i deluxe utgave senere i år. Verdt å vente på.

Livealbum er også gøy. Calexico er straks klare med sin tex-mex folk i liveformat. Det samme er et av de to-tre siste åras absolutte metalfavoritter, High On Fire.

Foruten disse, slippes det helt sikkert en snau million andre lytterverdige utgivelser i år, som i fjor. Det festlige er at de platene man ikke venter på, ofte er de som overrakser mest. Det nye bandet som kommer fra intet og vinner verden.

Øya 2009

Jeg leker jeg er bookingansvarlig for Øyafestivalen 2009.

Dette var konkurranse på groove.no. Her er mine favoritter med begrunnelse.

CRYSTAL ANTLERS (US)
-hedigvis for meg er disse allerede klare! Feigt å ta dem med på lista da kanskje, men faktum er at Crystal Antlers står bak, det som i mine ører, var 2008s aller beste musikalske ytring i form av deres selvtitulerte EP. Deres lydakrobatikk i skjæringspunktet mellom støy, garasjerock og psykedelia er særdeles lytterverdig. Det blir spennende å se om det dukker opp et debutabum snart. Øya er kjent for å pirke en del i undergrunnen og, etter min mening, er Crystal Antlers kanskje den aller beste ambassadøren for amerikansk "ny-psykedelisk spacerock" akkurat nå.

FUCKED UP (US)
-Fucked Up fikk sitt ordentlige gjennombrudd i år med deres Matador-utgivelse, The Chemistry of Common Life, i år. En hver festival med respekt for seg selv trenger band som virkelig kan dra i gang en real publikumsfest. Fucked Up er kapable til nettop dette, og når bandet attpåtil spiller slik herlig indiehardcore som de gjør, ser jeg ingen grunn til ikke å booke dem.

SHINING/ENSLAVED (NOR)
-Shinings herlige sammensmelting av jazz, metal og progrock tror jeg kunne bli en sikker vinner for det kvalitetsbevisste Øya-publikummet. Gode norske ambassadører trengs også på Øya 09, og få, om noen, er bedre skikket til å levere de norske rockevarene bedre enn nettop disse to. En hybridkonsert med disse to tror jeg kunne by på svært mang musikalske overraskelser og lytteropplever, så vel som et gnistrende liveshow. Som avslutning på konserten, en gnistrende tolkning av King Crimsons 21st Century Schizoid Man. Øya trenger også gode navn på hardrock og metalfronten, da denne sjangeren favner bredt også innenfor det festivaltravende publikum.

FENNESZ (SUI)
-Christian Fennesz fra Sveits spiller deilig eksperimentell electronica med sin laptop og elektriske gitar. Mannen klarer, på mektig vis, å dra assosiasjoner bakover i undergrunnsrocken, til band som f.eks. My Bloody Valentine, Can! og Faust, samtidig som han klarer å lage særegen elektronisk musikk som favner det elektronika-, så vel som det rock- og popinteresserte publikum. Tror mange festivalgjengere hadde fått seg en ny favorittartist etter å ha overvært Fennesz på Øya neste sommer, og dette med å oppdage nye ting er jo litt av moroa og poenget med musikkfestivaler spør du meg.

DEERHUNTER (US) (Bildet)
-Mange vil nok savne en soleklar headliner på min Øya-liste, men jeg mener Øya er en festival som aldri har vært redd for å booke relativt "smale" og for noen, ukjente, band, som headlinere og frontere av festivalens musikalske profil. Etter min mening er Øya den festivalen som, noen gang, best har klart å tenke ukonvensjonelt og nytt når det gjelder booking av headlinere her i landet.
Derfor tror jeg at et band som virkelig er "på vei opp" i skrivende stund, amerikanske Deerhunter, muligens er et sjansekort, men verdt en plass som en av headlinerne. Det er fremdels lenge til sommeren 2009, og spiller Bradford Cox & Co. sine kort riktig, tror jeg Deerhunter er et mye større navn ved festivalstart enn tilfellet kanskje er nå. Bandet har flere gode og oppfinnsomme indierockutgivelser på samvittigheten, spesielt deres to siste plater, Cryptograms og Microcastle, er bejublete musikalske ytringer som gradvis har dyttet bandet opp i verdensklasse hva god indierock angår.

Takk til groove for mange gode platetips og en oppegående norsk nettblekke om musikk!

"Detaljert Øresus" - siste uka i 2008

Indian Jewelry - Free Gold (2008)

Indian Jewelry er ikke fra India, slik det kanskje ville vært naturlig å tro, men fra Houston, Texas. Bandet som består av tre medlemmer, og høvler ut den ene purpurfargete, tåkelagte og psykedeliske grymlåta etter den andre. Som en slags halvslakk elektronica-eksperimenterende garasjerock utgave av Spacemen3. Free Gold! betår 14 hypnotiserende kutt med et ikke eksisterende fast holdepunkt, annet enn den evig repeterende og døsige gitarstøy droningen. Som et bindeledd mellom Deerhunter/Times New Viking og Suicide/Stooges/Spacemen3/My Bloody Valentine, fremstår dette bandet som "krevende", men særdeles givende bare man kommer litt inn under huden på dem..

Hüsker Dü - Zen Arcade (1984)

Klassisk album fra Bob Mould & Co. Av mange regnet som deres aller beste. Jeg heller mot New Day Rising og har en tendens til å plukke fram den når jeg skal nyte litt god gammel Hüsker Dü. Zen Arcade er hakket mer noisy og punk enn tilfellet er på etterfølgeren New Day Rising fra 1985. Begge skivene er gitt ut på SST. Undertegnede har en følelse av at Zen Arcade var et glimrende utgangspunkt for et band som ville forsøke å fintune soundet og låtmaterialet sitt. En siste utblåsning før poppen kom snikende innpå dem og perfeksjonerte Hüsker Dü. Nå ble det mye snakk om New Day Rising her, men faktum er allikevel at Zen Arcade er bortimot for en tidløs punkklassiker å regne. Det "blæstes" på med vegger av gitarer fra låt en og det særegne støyvegg-teppet av lyd legger seg helt selvfølgelig lett i øregangene dine, og det føles digg! Sint på en melodiøs-pøs måte.

Swervedriver - Juggernaut Rides 89-98 (2005)

Dobbeldisk samler fra Swervedriver (Bildet). Nittitallsband som druknet litt i shoegazetåka. Der band som My Bloody Valentine og Ride stadig dras frem som shoegazens aller største, etterlates Swervedriver uten en eneste setning. Faktum er at dette britiske bandet faktisk bidro til å gjøre shoegaze mer folkelig og pop. Deres glimrende gitarstøy-møter-pop-sound kommer godt til uttrykk på denne samleren som kickstartes av den glimrende singelen Son Of Mustang Ford. Den viser et band, tungt influert av Sonic Youth og Pixies som ikke er redd for å utvide allerede eksisterende sjangerbegrensninger. Dette er først og fremst deilig poprock med skotuppbeskuende gitarvegger. Muligens avskrevet av noen for å være uferdige og ufarlige, min oppfatning er at Swervedriver er en helt annen. Om ikke farlige, så i alle fall farlig vanedannende og deilig bedøvende popmusikk med mening. Fin nittitallsretro dette her!