Rune Riffs favoritter 2008

Crystal Antlers – Crystal Antlers EP
Seks låter, som på en selvfølgelig og veldig underholdende måte, banet seg vei inn i rockeglade hjerter i år. Dette er muligens den mest overbevisende utgivelsen i år for min del og definitivt et av de banda jeg ser mest frem til å bli bedre kjent med i fremtiden. Deres eksperimenteringsvillige lydakrobatikk i skjæringspunktet mellom prog, støy, garasjerock og psykedelia er viktig, underholdende og jævlig bra!

Fucked Up – The Chemistry Of Common Life
Denne plata, deres debut på Matador, byr på knallbra hardcore med stor lyd og fullt frontalangrep på alt av konvensjonelle sjangeroppfatninger. Ikke nok med at albumet presenterer noe nytt og interessant, det gjøres i form av noen gullkantete låter som får nakkehåret til å reise seg i begeistring. Deres definitive gjennombrudd.

Fleet Foxes – Fleet Foxes
Gøy å se et band innfri så til de grader i etterkant av en fantastisk Ep og tilhørende hype. Fleet Foxes er bandet som får deg til å la skjegget gro, kutte ut sokkene og trekke i lang hvit kjortel før man begir seg til skogs.. Langt til skogs! Naturlig og varm indiefolk.

MoHa! – One-Way Ticket to Candyland
Veien fra frijazz til støy er ikke lang vil nok mange mene. MoHa! beviser med årets utgivelse at den påstanden holder mål. For det er først og fremst gneldrete støy og elektronisk ubehag som preger One-Way Ticket to Candyland. Med titler som ”Sopp på kugen”, og et sound som høres ut som et snøras som buldrer i vei inni et par sprengte høyttalere, bobler det over av like deler fryd og ubehag hos lytteren. Et ordentlig ”godvond” norsk utgivelse som holder støyfanen støtt sammen med Jazkamer og dess like her i landet, og som er med på å fronte en spennende norsk bølge av oppegående artister innenfor noise/noiserock segmentet.

Dystopia – Dystopia
Beksvart fra solrike California. Dommedagspunk som drar assosiasjoner til så vel skitten undergrunnspunk som dyster og suicidal narkometall. Albumet er Dystopias debut og byr på temaer så mørke og dødsklamme at det er en fryd å drukne seg i deres dunkle, men akk så frenetiske hardcorehybrid. Et band som kan nevnes i samme åndedrag som World Burns To Death, som på sin side stod bak et av fjorårets definitive høydepunkt på platefronten. Oppsiktsvekkende oppegående fra Dystopia.

No Age – Nouns
Deres ordentlige debutalbum. No Age er en duo som byr på fuzzbefengt noisepop i et sjukt tempo og med en standard som er få andre forunt. No Age gjestet Øyafestivalen i sommer, en konsert jeg dessverre gikk glipp av. Godt er det da å trøste seg med denne skiva på kalde vinterdager.

Times New Viking – Rip It Off
En plate som er hakket mer støyete, og hakket mer melodiøst enn ovennevnte No Age, selv om det er mange likhetstrekk mellom de to banda. Begge serverte krembefengt indie i 2008, og begge er vel verdt å innlemme i platesamlinga si.. Nå!

Coffins – Burried Death
Seig japansk doom metall. Som et gufsent vinddrag på mørke kirkegårder og dødsralling fra dommedagsdømte japanske rockere. Det går tregt, det kan fremstå uoverkommelig mørkt, men først og fremst er Coffins et godt eksempel på at det grelle også kan være vakkert.

Deerhunter – Microcastle/Weird Era Cont.
Dobbel CD som viser frem Deerhunter fra en mer fokusert side enn tilfellet var på 2007s Cryptograms. Mer fokus på pop og krautrock og mindre utsvevende. Bradford Cox & Co. har laget en ordentlig saftig og drøy godbit for alle med sans for oppfinnsom og god indierock.

Glasvegas – Glasvegas
Det uoppfinnsomme og dølle bandnavnet til tross, denne indierock kvartetten fra Glasgow, Skottland, evner å mane frem ånden i gamle avdanka helter som My Bloody Valentine og Jesus and Mary Chain. Shoegazete indierock med fokus på gode låter og kommersiell appell. Et av de nye bekjentskapene i 2008, og et band som tilsynelatende er kapable til å begå nye lytterverdige ytringer i fremtiden.

Cheap Time – Cheap Time
77-punk i 2008 forkledning. Melodiøst gitarøs med så mye deilig popfeeling at sola tilsynelatende aldri blekner. Låtene er kjappe, melodiøse og kontante. Instrumenteringen er tradisjonell og følelsen man sitter igjen med er den av solskinn i sinn og full fuzz i garasjen. Ikke en dårlig gefühl i det hele tatt..!

Rhys Chatham – Guitar Trio Is My Life!
Noen plater trenger tid.. Lang tid! Denne trippelutgivelsen fra gitarvirtous Rhys Chatham er slik. Repeterende og hypnotiserende gitartemaer spilt inn live med folk som bla. Thurston Moore er hovedingrediensen i Guitar Trio Is My Life! Skiva er full av historie, anekdoter og glitrende musikk som koser og duller deg inn i en psykedelisk deilig døsig stemning.

Otis Redding – Otis Blue – Collectors Edition
Feigt å ha med en utgivelse fra 1965 i en årsoppsummering for 2008, men faktum er at denne skiva ble relansert i år, i collectors edition utgave, med en bråta ekstraspor og masse booklet-snadder. For oss som aldri har hatt noe forhold til mannen, hvor enn sjukt det måtte høres ut, så er dette essential stuff å begrave seg i. Akkompagnementet til grillfestene i sommer og en soleklar klassiker.

Dennis Wilson – Pacific Ocean Blue – Legacy Edition
Like feigt er det å dra med seg Dennis Wilsons utgivelse fra 1977, men denne fortjener oppmerksomheten og plassen vel så mye som mya bra kontemporært som ble sluppet i 2008. Wilsons skive er en honnør til havet og en utrolig stemningsrik og symfonisk popplate spekket av gode låter som tangerer og overgår mesteparten av det Beach Boys liret av seg i glansdagene.

Lifelover – Konkurs
Denne kom sent, men godt. Svensk avantgarde-metal som virkelig setter ting i perspektiv. Som et narkotisk metalmesterverk med fokus på mørke stemninger uten å måtte ty til oppbrukte metalklisjeer, men som finner opp noe helt nytt og eget. En merksnodig avantgardistisk avart av black metal ispedd tradisjonelle folketoner og et snev av okkultistiske stemninger.

The Old Haunts – Poisonous Times
The Old Haunts har garantert vokst opp med band som The Wipers, Beasts Of Bourbon, Dead Moon og The Gun Club i samlinga si. Et band som henter inspirasjon fra 80-tallets undergrunnspunk og skitten garasjerock når de former sine utgivelser. Et album vel verdt å sjekke ut for folk med sans for nevnte band.