Elskov..

I natt sovnet jeg sikkert sånn ca. 12-14 minutter ut i Velvet Undergrounds noiserock-epos Sister Ray og våknet midtveis inn i After Hours med hodetelefonledningen farlig nær ved å kvele meg. Sikkel på puta, morra-ånde og hår til alle kanter.. Så deilig. Det fantastiske med Velvet er at jeg egentlig aldri blir lei av dem. Det kan gå månedsvis mellom hver gang Lou Reed og jeg møtes, men når vi først henger sammen er det alltid gøy. Aldri uengasjerende og alltid vill begeistring i skjæringspunktet mellom fascinasjon og kvalme. Som Sonic Youth, til tider, makter den dag i dag, gjorde Lou Reed en karriere av å mane frem fanden sjøl i form av feedback, slitte gitarstrenger og frenetisk neandertalertromming. Av og til helt kvalmende uutholdelig, men mye oftere helt uimotståelig. Det er noe forlokkende med New Yorks møkkete streetcorners i Reeds tekster. Det underliggende teppe av støy og kaos frempisker de rette stemningene. Velvet hade en tendens til å balansere mellom det infantile, det obskøne og det fantastisk vakre. Som solskinnsstråler i I'll Be Your Mirror til det beksvarte humoristiske i at Waldo Jeffers på slutten av The Gift får skallen sin delt i to etter å ha postet seg selv til sin evige kjærlighet, studinnen Marsha, som holder til på andre siden av det forgjettede USA. Alt akkompagnert av en stødig jam-aktig garasjerytme og John Cales walisiske aksent. Hvordan kan dette klaffe?! Jeg vet ikke, men det klaffer til gangs i mine øreganger. Jeg elsker Velvet, ja, jeg ELSKER dem!

Sånn er det jo ofte med musikk, med rock, eller hva som måtte være din cup of tea. Kunstneriske uttrykk i lydformat. Jeg tror at den dagen jeg slutter å la meg fascinere, irritere og undre meg over musikk, har jeg mistet en stor del av pasjonen eller ”livsgnisten” om du vil.. ”Hvordan kan du bruke så mye penger og tid på lyd?” Fordi jeg er en stemningsjunkie. Evig søken etter det perfekte album, det evigvarende kunstuttrykket som definerer personlige preferanser og smørglatte glis foran stereo’n. Latterlig barnslig og uendelig viktig på samme tid. Hvordan kan jeg la være, hvordan forholde seg likegyldig til noe slikt? Hvordan få seg til å konsumere listepop som om det skulle vært brød og melk, når man kan nyte gastronomiske musikalske måltider i form av helstøpte album med et tema, en rød tråd og et budskap?! Skjønner meg ikke på dem. Uvitende, uinformerte, eller kanskje bare uinteresserte.

The Body, the Blood, the Machine. The Thermals får meg til å hoppe. Innvendig og utvendig. Deres ”nesten-for-enkelt” aktige approach - så allsangsvennlig, men allikevel med slik substans. Feite og kontante gitarriff. Eller hva med Pere Ubu’s eminente vokalist og låtskriver Peter Laughner og hans Ain’t It Fun. ”Ain’t it Fun when you know that you gonna die young.” Laughner var en skikkelse for seg selv, et utskudd, en freak i de etablerte sannheters øyne, men en visjonær, en lyriker som smidde låtene sine (og den nevnte Ain’t it Fun spesielt) i et beksvart stemningsleie, men som, i mine ører, aldri ble depressiv eller kjip av den grunn. Norske Shining som ekspanderer og sprenger sjangergrenser med sin hybrid av tung progmetal og frenetiske støyjazz. Alle er de bidragsytere i kampen mot likegyldighet, musikalsk latskap og de er en evig truende, klam og knyttet neve i trynet på alle som velger den letteste utveien i form av kjappe kroner og lite oppfinnsomhet. Pupper, lår og tunge technobeats selger som hakka møkk. Min påstand er at du ikke engang har giddet å forsøke, hvis du faller for slike lettfelligheter. Det skal en aldri så liten kamp, en utfordring og et par sprengte øreganger til for virkelig å nyte god gevinst. Men det er bare min påstand. En påstand av en, i noens øyne, forvirret musikkfreak. Men jeg bryr meg ikke. Ain’t it fun?!