Sonic Youth var/er et av de virkelige egenartete, oppfinnsomme og intenst utrockende banda som overlevde åttitallet. SY var et friskt pust i sin samtid og en av de stødigste bidragsyterne i et vitalt undergrunnsrock-miljø i USA på åttitallet. Banda hosta opp den ene gromplata etter den andre, men ingen kommer, i mine ører, opp mot klassikeren deres fra -88, Daydream Nation. Dette albumet har blitt gjenutgitt med en hel disc ekstrasnadder i fjor, men mitt dyslektiske forsøk på omtale omhandler originalen, ikke den "oppfeita" utgaven.
SY var inspirert av ting som Velvet Underground og Stooges. Grisaktig primalrock, men med en forkjærlighet for støy og lydeksperimentering som glatt plasserer dem i den, nå til dags altoppslukende, "alternativ rock" båsen. På tross av at SY strengt tatt har visse strukturer i låtene sine og faste oppbyggingsmønster i brorparten av dem, har de en tendens til å legge inn noen minutters utagerende gitarfresing og feedbackstøy som på en måte understreker deres eksperimenteringsvilje, så vel som vilje til å ville bryte med konvensjonelle oppfatninger om hva som er rock. Et musikalsk teppe som kler bandet særdeles godt.
På en måte er Daydream Nation selve klippen i SY diskografien. Etter min mening er dette det albumet som best fanger deres sound, struktur og låtskriverevner. Det knippe låter som finnes på denne plata er gjennomførte og grunnsteinsbefestende. Et knippe sanger som fanger øyeblikk, lar tankene sveve, grisebanker deg og snitter deg opp med rustne sagblad. Av og til vondt - for det meste digg!
Hør den slemme Silver Rocket, Hey Joni eller episke Teen Age Riot. Det går noen måneder mellom hver gang jeg drar gjennom Daydream nation i dag, men den er hele tiden med meg og den er en soleklar kandidat til "topp 10 favorittplater gjennom tidene". Aldri kjedelig, alltid engasjerende og veldig underholdende. God Fornøyelse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar