U2.. Finnes det mer oppblåste, pompøse og selvhøytidelige poprockere?
Jeg har et litt ambivalent forhold til oppblåsthet, pompøsitet og det arrogant selvhøytidelige. Mange breibeinte gitarrockere vil påstå at Bono er, sammen med Geldof, selve personifiseringen av pompøsitet. Jeg er forsåvidt enig. Folk som skal redde verden med mørke solbriller og lettfattelig popmusikk er ikke de folka som havner høyest på min credlist for å si det sånn.
Men, det er også noe seriøst og diggbart med folk som kan lage musikk, tidløs musikk, om så vel tenåringskjærlighet, som konflikten i Nord-Irland. Det er ikke alt av U2 som er bra. faktisk er det forsvinnende lite Bono & Co. lirer av seg som faller i smak her i gården, men det finnes ett unntak. New Year's Day.
Makan til låt!! Tidløst, samtidig som den er selve blueprinten på åttitallspopen i mine ører. Vannvittig svært sound, et refreng som sitter klistra og en allsangsfaktor Jan Fredrik Karlsen hadde gitt høyre kneskål for.
Og når alt kommer til alt, er det tross alt det det hele handler om. Følelsen man sitter igjen med når man hører et godt stykke musikalsk arbeid. Så får heller Bono ha meg unnskyldt at jeg ikke faller pladask for de mørke solbrillene og den helgen-liknende rettferdighetssansen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar